Husokkupasjon

Kanin og høner går bra sammen, det er koselig, men i det siste har hønene blitt litt frekke og lille kanin finner seg lydig i at huset hans er okkupert. Kaninburet er nemlig blitt favoritthvilestedet til hønene
Så når kvelden kommer går hønene og legger seg, mens kaninen blir henvist til taket...

Til slutt pleier han å tusle inn i hønenes hus i steden og roe seg der.

Malekosten kommer frem igjen

Nei, nå er det på tide å sette koppen opp på hyllen og bytte den ut med malerkosten... Dette har gått litt tregt.

Den gulbeige kroken har ikke blitt benyttet til noe, og nå får jeg utnyttet plassen bedre med hyller og kroker har jeg planlagt.

Plutselig er det blitt plass for nøkler, skjerf og småting i kurvene og mulighet til å henge fra seg.

Litt mye hvitt her etter min smak, jeg liker best blanding av ulike treslag sammen med det lyse. Derfor har jeg planlagt en beis med sølvgrå-aktig skjær for kontrast. Har tenkt at det skal minne om drivvedfarge. I motsetning til mange har vi her hjemme umalte treoverflater mange steder. Jeg synes det blir både lunt og trivelig med varm glød i og at man ser trestruktur. Håper å få til samme følelsen som når man ser gamle, værbitte hus. Imidertid har jeg ikke funnet noen slik beis i noen butikk enda da... alltid noe for mye sølv eller grått i nyansen. Kanskje jeg må blande og mikse selv for å få det slik jeg ønsker!

Ren terapi er det, å se hønene nippe til korn og gress, strekke på halsen og riste seg, fornøyd slappe av på høysengen i solen. Nesten som store, vakre duer er våre unghøner av typen NorBrid 7 - så nydelige og rolige.

De har selskap av tradisjonsrasen Lys Sussex, kanskje du har sett dem i gamle barnebøker fra England.

Foto: http://www.naestved-fjerkraeklub.dk/

Jeg setter fremdeles pris på påskeliljene som står like fint etter påske. Nå varmer solen skikkelig, så da håper jeg at det spirer og gror også her i høylandet.

Postplanten har våknet til liv

Mårbacka-tulipanen som jeg fikk dvask og slapp i posten for et par uker siden blomstrer allerede og er stor og kraftig!

Og i dag la jeg merke til at det likevel er håp for avleggeren fra Helen Fredholms fantastiske plante, knoppene er der som bare det. Under her er bilde fra Fredholm sine sider der den står i all sin prakt og i sitt rette miljø.

Barna nyter å kaste jakker og tykke uteklær og klatrer høyt og lavt, slipper kaninene fri, søler med vann og annet ugagn som hører våren til!

Og tømmerlass har kommet så det blir ved til vinteren også.

Nå blir det varm lunsj til alle i solen og arbeid med ny uteplass :-)

Jeg blir så våryr...

.... av å tenke på at gresset skal gro ... at geitekillingene skal løpe rundt

... at kaninungene skal hoppe

Foto: http://www.geocities.com/slysfjord

... at jeg skal stryke de myke gåsungene mot kinnet

... at pelargoniumene skal blomstre

- at våren er kommet, og jeg er midt i den!

Hærverkspåskeharer- og kaniner!

I går morges var barna oppe kl 05 for å forsøke å få et glimt av den mystiske påskeharen. Men tror du ikke at den allerede hadde vært der og lagt igjen velfylte påskeegg og de så ikke snurten av den i år heller. Men den hadde i tillegg griset til den nymalte veggen min med skitne potespor... og bevis på at den hadde hoppet inn vinduet.Utenfor sørger den andre hærverkskaninen for å forsøke å spise opp påskedekorasjonene. Vi tenner iherdig lys og forsøker å holde stemningen selv om regnet slår mot rutene.

Vi har kommet til at hønene må være veldig slitne, ja kanskje regelrett syke, nå på slutten av påskehøytiden - for se hvilken farge frokosteggene hadde i dag! Ser ikke bra ut...

For å følge opp påsken til det ytterste (eller egentlig i mangel på noe å pynte med) tok vi med oss denne marsipankaken da vi skulle i familieselskap. Lillesøster mente at det kom til å kikke ut en gul, liten kylling når som helst ;-)

Historien kan komme til oss på de mest underlige steder.

Da jeg skulle lete opp flere kleshengere, kom jeg over gjenstander fra fordums tid. Så myke linjer og fint treverk de var laget av. Av stemplingen kunne jeg se at telefonnummeret kun var: 149. Det må nok ha vært en tid siden dette var tilstrekkelig linje for alle som skulle ringe.
På en annen fantes snirklete navnetrekk, men godt tydbare. En dato var også risset inn: "Mars 1920". Jeg så for meg kjoler med fôr i lette og raslete stoffer, som kanskje hadde hengt på kleshengeren fra byen. På kleshengeren fra min mors familie på landet, hadde det kanskje hengt tykke, grove arbeidsklær og hjemmestrikkede plagg. Dryppende våte av snøen etter skogsarbeidet ble de hengt til tørk ved den knitrende varmen fra vedovnen.

Det var runde, feminine bokstaver.
Og jeg fant min bestefars litt, skrå, fikantede og korrekte bokstaver, like korrekte og gentlemansaktige som han selv.

Til slutt fant jeg mine egne tegn, der jeg tydeligvis som barn var blitt inspirert av de andre som hadde satt sine bokstaver på hengerne.

Det er rart at når man minst venter det, kan man finne ting som gir gode minner og bringer tankene tilbake til tider som var. Det føles både godt og vemodig på samme tid. Jeg prøver å ta med meg de glade og varme minnene videre til mine barn, selv om savnet etter dem som ikke er med meg lenger gir en sårhet langt inne. Kanskje det er dette som er å bli voksen? Å ha opplevde alle nyanser av livet....