søndag 30. august 2009

Sesongens farger

I dag bruker vi dagen til å samle inn fra årstidens farger. I stedenfor å la blomstene stå ute, tar vi mange inn og nyter dem nå som det kanskje kommer frost snart her oppe. Når man ser en slik bukett får man tilbake sommerfølelsen!


Vi har også tørket krydder...
... og klippet og limt kort fra blader og hefter. Det kan både ses på som gjenbruk og er koselig å drive med sammen.

Så ville storesøster gjerne bake, - en krydderkakenytelse som jeg har kost meg med imens jeg har lest i boken "Bord dekk deg" - den kan anbefales!
Alle har vi ulike ønsker for hvordan søndagen skal være, men akkurat som i dag, det er nok min favorittsøndag :-)

onsdag 26. august 2009

Regn og skodde ligger tungt over dalen i dag.Men man blir våkner raskt og humøret letner ved å kunne gå ut og finne seg noen ferske, gyldenbrune egg.
Tok en liten runde for å se om Danish flag klarer seg i regnet.

Med liljene går det iallefall bra, Lolipop øverst.




Og inne kan man jo alltids stole på Clara og Mårbacka om det skulle bli for vått ute.
Tulipanbuketter har man hele tiden når man eier en tulipanblomstrende pelargon; her Victoria Andrea.

søndag 23. august 2009

Siste rest av sommerstråler suges inn...

Sommerens deilige varme stråler, svale bris og varme svaberg - alt sammen nøt jeg i fulle drag. Den salte sjølukten, tangen som kilte mellom tærne da jeg trakk kajakken i land og måkene som satte seg hos meg på skjæret, som om jeg var en av dem.
Men kun mobilkamera fikk bli med i dag - i tilfelle velt og våt bagasje! Derfor bildekvaliteten.
Rart hvor lite som skal til før man kan varme seg lenge på minner om en deilig dag med salt sjø og en stund med avisen for seg selv - langt ute på et skjær der ingen kan forstyrre!

onsdag 19. august 2009

Ulike planter - ulike personligheter!

Så ren og hvit er Blanc Double de Coubert, og har selskap av blå nyanser der den representerer ro og harmoni i blomsterbedet.
Det er som hun sier til meg, den lille og uunnselige Betty Bland: "Her er jeg, og se hvordan det hjelper når du gjødsler meg litt og klipper vekk grener så jeg får mer lys!" Den mystiske Cristata slås lett ut av regnet men gjør at man stadig vender tilbake til henne for å se hva hun kan avsløre under sine grønnkledte knopper.

Så er det den litt overlegne Bonica 82, som vet at hun slår alle hva angår rikholdig blomstring, så hun er nok litt dronning i bedet, og fullt klar over det!

Dokkerosen forsøker å konkurrere med de andre, men til tross for den sterke fargen og det blanke bladverket, kommer hun litt i bakgrunnen for sine mer frempå medsøstre.

Så har vi Louise Odier, som stilltiende viser seg frem, alltid fra sin beste side. Hun står der med sin skjønnhet og sin duft uten å være prangene, bare naturlig vakker.

På muren får Rouge Cardinal slynge seg fritt. Den utrolige, dyprøde fløyelsfargen virker magnetisk og man må bare se og beundre i lange drag.



Warzawska Nike viser seg også med blomsterflor og gir uttelling i fullt monn sammen med de hvite erteblomstene.



Og endelig i dag var de der: Papaver somniferium, som nikkende bekreftet for meg at det tross alt ble sommer i år også.

søndag 16. august 2009

Morgenstund med blåbærspann, colaflaske og frisk skogsluft, en nydelig start på fridagen!... bare med unntak av at sauer antageligvis kobler bøtte og menneske med noe helt annet enn blåbær, så jeg ble overfalt av brekende og litt for nærgående firbente i skogen!


Blåbærbøtta fikk jeg reddet i siste liten!
Av og til trenger man dager der de eneste avgjørelsene er:

- hvilke steiner man skal velge for å komme tørrskodd over bekken


- hvilken rute man bør velge for å komme forbi de tette trestammene


-eller hvor det er best å gå i det bratte terrenget.

Mer komplekse problemer finnes ikke i skogen og etter en slik morgentur med rom for tanker og naturopplevelser (les: sau!) så er energilageret påfylt og man er klar for dagen. Egentlig burde det vært påbudt med en morgentur for alle hver dag!

mandag 10. august 2009

Der veien deler seg

Veien deler seg ved melkerampa, og følger du grusveien videre kommer du til setra. Vi fikk bli med for å gi melk til Lilly, det minste av lammene, som var kommet til verden mye senere en planlagt.
Med det samme vi ropte navnet hennes, kom hun løpende mot oss, ivrig etter et av dagens fire måltider.
Det var godt å komme tilbake til setra, der jeg var på besøk som liten, og oppdage at den var så godt tatt vare på. Både bevisst og målbevisst har hun vært, den yngre generasjonen som nå har ansvar for gårdsdrift og seterhold.
Nytt og gammel er blandet, men med nennsom hånd og nøye utvalgte materialer og overflater, glir det nye sammen med det eksisterende interiøret. Den brune roseputen er ny fra en møbelbutikk, men ikke så lett å gjette det.

De tykke ullputene har trekk fra IKEA, men passer likevel harmonisk inn i den gamle sengen i seterhuset.
Speilet er så gammelt og bulkete i overflaten, at man ser fin ut selv om man ikke får stelt seg så mye på fjellferien, veldig praktisk! Den vakre, gamle ovnen er i bruk.








I kurven finnes garn i naturlige, plantefargede nyanser...


... og soverommet er rent og innbydende i seterblått og med hvite kniplinger.





Den gamle lampen henger fremdeles i de tykke stokkene.



Til og med skinka er på plass i taket.
Det er noe spesielt med det man kjenner igjen fra man var liten, og det som får lov til å bestå og videreføres inn i nye tider.










Det gir en ro og trygghet å se utover fjellandskapet og området der forfedrene har levd og arbeidet, og en glede å vite at familiens arv er i de beste hender.

torsdag 6. august 2009

To sider av samme smak?!

Har fått tak i min favorittdrikke og har ferskt brød, deilige og søte tomater, god olje og til og med lun kveldstemperatur på plass. Men hvorfor smaker ikke drikken like fantastisk slik som den gjør på en strand eller en liten fortauskafé? :mystisk:

lørdag 1. august 2009

Høyt henger de....

.... og så sure er de at selv fuglene ikke vil ha dem. Men de er så saftige og store og perfekte til syltetøy, safting og likør! De rødmende fristelsene er virkelig noe jeg liker å plukke, men de henger så høyt! Perfekte bær, så nære men likevel så langt unna. Rødmende frister de og nikker lokkende bak grønt bladverk
Klatreinstinktet kommer frem og jeg tar tak i det jeg greier med ben og armer.






Litt skummelt er det, så jeg benytter til og med kunnskapene fra redningskurset jeg hadde tidligere i sommer, og knyter meg fast til treet. Disse bærene skal ikke unnslippe meg!

Målet er nådd!





... og når man tilfreds kan skue på sin fangst og nikke anerkjennende til glassene som står på rekke og rad så er det verdt strevet og klatringen.


Psst: Jeg har kirsebærsyltetøy å by på i mørke høstkvelder om du kommer innom! :-)