Når man ser en slik bukett får man tilbake sommerfølelsen!
Vi har også tørket krydder...
... og klippet og limt kort fra blader og hefter. Det kan både ses på som gjenbruk og er koselig å drive med sammen.
Så ville storesøster gjerne bake, - en krydderkakenytelse som jeg har kost meg med imens jeg har lest i boken "Bord dekk deg" - den kan anbefales!
Alle har vi ulike ønsker for hvordan søndagen skal være, men akkurat som i dag, det er nok min favorittsøndag :-)
Men man blir våkner raskt og humøret letner ved å kunne gå ut og finne seg noen ferske, gyldenbrune egg.
Tok en liten runde for å se om Danish flag klarer seg i regnet.
Og inne kan man jo alltids stole på Clara og Mårbacka om det skulle bli for vått ute.
Tulipanbuketter har man hele tiden når man eier en tulipanblomstrende pelargon; her Victoria Andrea.
.jpg)
Den salte sjølukten, tangen som kilte mellom tærne da jeg trakk kajakken i land og måkene som satte seg hos meg på skjæret, som om jeg var en av dem.
Men kun mobilkamera fikk bli med i dag - i tilfelle velt og våt bagasje! Derfor bildekvaliteten.
Rart hvor lite som skal til før man kan varme seg lenge på minner om en deilig dag med salt sjø og en stund med avisen for seg selv - langt ute på et skjær der ingen kan forstyrre!
Den mystiske Cristata slås lett ut av regnet men gjør at man stadig vender tilbake til henne for å se hva hun kan avsløre under sine grønnkledte knopper.
Så er det den litt overlegne Bonica 82, som vet at hun slår alle hva angår rikholdig blomstring, så hun er nok litt dronning i bedet, og fullt klar over det!
Dokkerosen forsøker å konkurrere med de andre, men til tross for den sterke fargen og det blanke bladverket, kommer hun litt i bakgrunnen for sine mer frempå medsøstre.
Så har vi Louise Odier, som stilltiende viser seg frem, alltid fra sin beste side. Hun står der med sin skjønnhet og sin duft uten å være prangene, bare naturlig vakker.
På muren får Rouge Cardinal slynge seg fritt. Den utrolige, dyprøde fløyelsfargen virker magnetisk og man må bare se og beundre i lange drag.
Warzawska Nike viser seg også med blomsterflor og gir uttelling i fullt monn sammen med de hvite erteblomstene.
... bare med unntak av at sauer antageligvis kobler bøtte og menneske med noe helt annet enn blåbær, så jeg ble overfalt av brekende og litt for nærgående firbente i skogen!
Blåbærbøtta fikk jeg reddet i siste liten!
Av og til trenger man dager der de eneste avgjørelsene er:
- hvilke steiner man skal velge for å komme tørrskodd over bekken
- hvilken rute man bør velge for å komme forbi de tette trestammene
Vi fikk bli med for å gi melk til Lilly, det minste av lammene, som var kommet til verden mye senere en planlagt.
Med det samme vi ropte navnet hennes, kom hun løpende mot oss, ivrig etter et av dagens fire måltider.
Det var godt å komme tilbake til setra, der jeg var på besøk som liten, og oppdage at den var så godt tatt vare på. Både bevisst og målbevisst har hun vært, den yngre generasjonen som nå har ansvar for gårdsdrift og seterhold.
De tykke ullputene har trekk fra IKEA, men passer likevel harmonisk inn i den gamle sengen i seterhuset.
Speilet er så gammelt og bulkete i overflaten, at man ser fin ut selv om man ikke får stelt seg så mye på fjellferien, veldig praktisk! Den vakre, gamle ovnen er i bruk.
Til og med skinka er på plass i taket.
Det er noe spesielt med det man kjenner igjen fra man var liten, og det som får lov til å bestå og videreføres inn i nye tider.
Men hvorfor smaker ikke drikken like fantastisk slik som den gjør på en strand eller en liten fortauskafé? :mystisk: 
Perfekte bær, så nære men likevel så langt unna. Rødmende frister de og nikker lokkende bak grønt bladverk
Klatreinstinktet kommer frem og jeg tar tak i det jeg greier med ben og armer. 
Litt skummelt er det, så jeg benytter til og med kunnskapene fra redningskurset jeg hadde tidligere i sommer, og knyter meg fast til treet. Disse bærene skal ikke unnslippe meg!
Målet er nådd!
Psst: Jeg har kirsebærsyltetøy å by på i mørke høstkvelder om du kommer innom! :-)
.JPG)
