Postplanten har våknet til liv

Mårbacka-tulipanen som jeg fikk dvask og slapp i posten for et par uker siden blomstrer allerede og er stor og kraftig!

Og i dag la jeg merke til at det likevel er håp for avleggeren fra Helen Fredholms fantastiske plante, knoppene er der som bare det. Under her er bilde fra Fredholm sine sider der den står i all sin prakt og i sitt rette miljø.

Barna nyter å kaste jakker og tykke uteklær og klatrer høyt og lavt, slipper kaninene fri, søler med vann og annet ugagn som hører våren til!

Og tømmerlass har kommet så det blir ved til vinteren også.

Nå blir det varm lunsj til alle i solen og arbeid med ny uteplass :-)

Jeg blir så våryr...

.... av å tenke på at gresset skal gro ... at geitekillingene skal løpe rundt

... at kaninungene skal hoppe

Foto: http://www.geocities.com/slysfjord

... at jeg skal stryke de myke gåsungene mot kinnet

... at pelargoniumene skal blomstre

- at våren er kommet, og jeg er midt i den!

Hærverkspåskeharer- og kaniner!

I går morges var barna oppe kl 05 for å forsøke å få et glimt av den mystiske påskeharen. Men tror du ikke at den allerede hadde vært der og lagt igjen velfylte påskeegg og de så ikke snurten av den i år heller. Men den hadde i tillegg griset til den nymalte veggen min med skitne potespor... og bevis på at den hadde hoppet inn vinduet.Utenfor sørger den andre hærverkskaninen for å forsøke å spise opp påskedekorasjonene. Vi tenner iherdig lys og forsøker å holde stemningen selv om regnet slår mot rutene.

Vi har kommet til at hønene må være veldig slitne, ja kanskje regelrett syke, nå på slutten av påskehøytiden - for se hvilken farge frokosteggene hadde i dag! Ser ikke bra ut...

For å følge opp påsken til det ytterste (eller egentlig i mangel på noe å pynte med) tok vi med oss denne marsipankaken da vi skulle i familieselskap. Lillesøster mente at det kom til å kikke ut en gul, liten kylling når som helst ;-)

Historien kan komme til oss på de mest underlige steder.

Da jeg skulle lete opp flere kleshengere, kom jeg over gjenstander fra fordums tid. Så myke linjer og fint treverk de var laget av. Av stemplingen kunne jeg se at telefonnummeret kun var: 149. Det må nok ha vært en tid siden dette var tilstrekkelig linje for alle som skulle ringe.
På en annen fantes snirklete navnetrekk, men godt tydbare. En dato var også risset inn: "Mars 1920". Jeg så for meg kjoler med fôr i lette og raslete stoffer, som kanskje hadde hengt på kleshengeren fra byen. På kleshengeren fra min mors familie på landet, hadde det kanskje hengt tykke, grove arbeidsklær og hjemmestrikkede plagg. Dryppende våte av snøen etter skogsarbeidet ble de hengt til tørk ved den knitrende varmen fra vedovnen.

Det var runde, feminine bokstaver.
Og jeg fant min bestefars litt, skrå, fikantede og korrekte bokstaver, like korrekte og gentlemansaktige som han selv.

Til slutt fant jeg mine egne tegn, der jeg tydeligvis som barn var blitt inspirert av de andre som hadde satt sine bokstaver på hengerne.

Det er rart at når man minst venter det, kan man finne ting som gir gode minner og bringer tankene tilbake til tider som var. Det føles både godt og vemodig på samme tid. Jeg prøver å ta med meg de glade og varme minnene videre til mine barn, selv om savnet etter dem som ikke er med meg lenger gir en sårhet langt inne. Kanskje det er dette som er å bli voksen? Å ha opplevde alle nyanser av livet....

Føljetongen om go'stolen

Nå er min fantastiske gostol montert og jeg synes det ble ganske bra. Akkurat som min mann, er ikke de som har kommet innom like overbevist om stolens komfort og fortreffelighet. Men jeg kan si så mye som at jeg sovnet i den i går kveld (ok, natt, da) under en episode av Himmelblå. Trodde ikke det var mulig å sovne fra den serien. Mannen min sier at det var veldig dramatisk med Kim det jeg gikk glipp av, så ingen må avsløre. Vil gjerne takke deg, Aina, for det nydelige håndarbeidet du sendte meg, under her. Utrolig å få til slike ting.

Det er veldig lite som skal til for å få vårfornemmelser, og løkplantene hjelper på å tenne håpet om at det snart kan bli grønne gleder igjen.

Nå gleder jeg meg til maling, rydding og påskeforberedelser!

Det er fra barna man får høre det...

... og jammen er det bra! Min datter på 8 år kommenterte at det ikke var særlig pent å oppbevare veden i en IKEA-pose! Veldig sant. Og hun gjorde noe med det også. Da vi var på Plantasjen, gikk hun resolutt frem og sa at AKKURAT denne var det vi behøvde. Så jeg fulgte hennes råd, og det ble jo unektelig finere.

Her hjemme leter og leter vi etter passende "go-stoler" som både skal være pene, ikke for plasskrevende og deilige å sitte i. Så langt har vi ikke funnet noen som passer til kriteriene. Så nå har jeg endt opp med denne stolen her - som er fra hagesortimentet til IKEA - iallefall lite plasskrevende. Er spent på om jeg får opp komforten med et par puter og en fotskammel som hører til. Men kjøpte bare én for dette er ikke hva mannen min har tro på at er komfort. Er spent på om jeg kan motbevise det!