De deilige juledagene er begynt, eller skal vi si deig-ige? For storesøster har startet opp med oppskrifter fra Schakendas bakebok med det samme! Den fikk hun til julegave i går, sammen med bakeforkle.
Nydelig frukt- og nøttebrød bakt i Lom.
Denne vidunderlige lysåpenbaringen var i en pakke i går. Jeg har aldri sett noe vakrere!
Julekoppene er hengt frem på kjøkkenet, og juleblomstene er plassert.
Nå er ribben i ovnen, var det med eller uten folie tro?! Blir nok mange samtaler til mammaer rundt omkring i landet for å spørre i dag tenker jeg!
Fargespillet fra blått til lys orange er nesten magisk, og morgenens rødme og glød kunne nesten like gjerne vært i Sahara, som ved Lovisenberg kirke.
Eggene kommer som perler på snor fremdeles, og de to kyllingene ser ut til å være høner de også til vår store glede!
Søndagen har gått med til ridning, besøk og krydderkake, foruten en enorm bunke av fagartikler, som heldigvis har minket etterhvert som helgen har gått!
"Appelsinmuffins" var i mitt tankebilde en papirform med appelsinsmak på deigen, kanskje litt revet skall. Dette er bare et bevis på at man har en mager, ja nesten fattigslig fantasi.
Store og røde, og best av alt: De tåler en frostnatt eller to!
Hvem bor under her tro? Helt sikkert noen sitt hjem, og vi forstyrrer ikke men plukker videre.
Hjemme igjen ønsket vårt stolte franske hane, Louis Pierre, velkommen tilbake. Han er stor og har en majestetisk ro.
Både to- og firbente nyter ettermiddagssolen - strålene varmer faktisk litt enda.
Solhatten presser seg frem og vaier med tunge kronblader.
Georginene nikker hemmelighetfullt og hvisker om at jeg burde ha likt dem bedre og plantet dem - så hadde jeg også fått et slikt høstflor.
Erteblomstene dufter som om det var sommer.
- og jeg nyter fargene og duftene i fulle drag - så lenge det varer!
Turen tilbake til kjente og kjære trakter med hytta og familie og fjelltur med lemenbesøk.
Kaninkullet og kyllingene vi fikk følge fra små, hjelpeløse nøster til selvstendige individer.
All deilig iste med skvulpende isbiter og fruktig avkjøling.
Den friske sjøsprøyten i seilforeningen og badingen i akkurat god nok avstand til brennmanetene.
De magiske opplevelsene på øya, med sol, vind, lyn og torden.
Den gode maten servert på hyttebesøket vi var på.
Barna som lekte ute i sene sommerkvelder.
Plutselig og umerkelig, selv om jeg har sett etter titt og ofte, kneises det med nakken og jeg forstår at det er like før... Like før avsløringen, gjenfødelsen, gjentakelsen av det som var i fjor. Det tørre og tilsynelatende livløse og ørvesle frøet har som ved et under spiret og fått nytt liv igjen.
Så er den der - i all sin prakt - men med en diskret fremtoning i sin silkepapirlette og flortynne skjønnhet. Den er til for å nytes, så lenge det varer.
Etter en liten stund, tar vind og regn nådeløst tak og gjør de sarte kronbladene tunge. Lenge blir dråpende sittende og planten duver tungt - forsøker å beholde sin blekrosa pryd enda litt tid. Men så må den gi seg over. De rosa silkeflakene virvler sakte mot bakken, en etter en. De synker langsomt, som om de vil forsøke å motsette seg tyngdekraften, og med samme vemodige sirkulære bevegelser i vinden, som når det første høstløvet daler.
Men likevel er det DEN som får siste ordet. Hverken regn eller blest greier å ødelegge pakken, - den gåtefulle presangen, som jeg håper å få se åpne seg også neste år.
I noen dager var øya bare vår... Vi utforsket alle bukter og studerte steiner og skjell. 
Sol, vind, lyn, torden, regn og bølgenes bevegelser over stein og svaberg, - i øyas livssyklus fikk vi delta med åpne sanser.
Jordbær til frokost, lunsj, middag og kveldsmat - det hører disse dagene i juli til!
Selv ligger jeg på brygga og venter på at leggene skal bli brunere
og lillesøster speider etter neste sommeropplevelse! Nyt dagene!
.JPG)
