Røde er de og lavt henger de!

Røde er de, og lette er de å fange! Det er som om de ved hjelp av den røde fargen vil rope: "Her er jeg - kom og plukk meg!"

Lyngen gnistrer om kapp med tyttebærene i røde nyanser.
Store og røde, og best av alt: De tåler en frostnatt eller to!

Stubbene minner om Elsa Beskow sine historier, som jeg leste alle av som barn.

Hvem bor under her tro? Helt sikkert noen sitt hjem, og vi forstyrrer ikke men plukker videre.

Hjemme igjen ønsket vårt stolte franske hane, Louis Pierre, velkommen tilbake. Han er stor og har en majestetisk ro.

Både to- og firbente nyter ettermiddagssolen - strålene varmer faktisk litt enda.

Der hvor frosten ikke har tatt tak...

... der regjerer fremdeles farger, former og friske skudd. Solhatten presser seg frem og vaier med tunge kronblader.


Georginene nikker hemmelighetfullt og hvisker om at jeg burde ha likt dem bedre og plantet dem - så hadde jeg også fått et slikt høstflor.

Slyngplantene fortsetter å vokse i klynger, fremdeles håpefulle og naive, som om vinteren aldri skal komme.

Erteblomstene dufter som om det var sommer.

- og jeg nyter fargene og duftene i fulle drag - så lenge det varer!

Sesongen som gikk...

Selv om sommeren forsvant alt for fort, så er det hyggelig å tenke tilbake på at det tross alt er noen opplevelser som man kan glede seg over i høstkveldene. Turen tilbake til kjente og kjære trakter med hytta og familie og fjelltur med lemenbesøk.

Kaninkullet og kyllingene vi fikk følge fra små, hjelpeløse nøster til selvstendige individer.

All deilig iste med skvulpende isbiter og fruktig avkjøling.

Den friske sjøsprøyten i seilforeningen og badingen i akkurat god nok avstand til brennmanetene.

De magiske opplevelsene på øya, med sol, vind, lyn og torden.

Den gode maten servert på hyttebesøket vi var på.

Barna som lekte ute i sene sommerkvelder.

Over for denne gang, men minnene skal tas frem igjen og gi varme når regnet pisker på ruten og vinden slår mot veggen.