En ytterst hemmelig gave står klar, bukkende og nikkende i kveldsbrisen, vel vitende om at jeg venter i spenning på hva som er innenfor det grønne gavepapiret. En liten kikk får jeg etterhvert... det er rosa. Men så må jeg vente igjen.
Plutselig og umerkelig, selv om jeg har sett etter titt og ofte, kneises det med nakken og jeg forstår at det er like før... Like før avsløringen, gjenfødelsen, gjentakelsen av det som var i fjor. Det tørre og tilsynelatende livløse og ørvesle frøet har som ved et under spiret og fått nytt liv igjen.
Så er den der - i all sin prakt - men med en diskret fremtoning i sin silkepapirlette og flortynne skjønnhet. Den er til for å nytes, så lenge det varer.
Etter en liten stund, tar vind og regn nådeløst tak og gjør de sarte kronbladene tunge. Lenge blir dråpende sittende og planten duver tungt - forsøker å beholde sin blekrosa pryd enda litt tid. Men så må den gi seg over. De rosa silkeflakene virvler sakte mot bakken, en etter en. De synker langsomt, som om de vil forsøke å motsette seg tyngdekraften, og med samme vemodige sirkulære bevegelser i vinden, som når det første høstløvet daler.
Men likevel er det DEN som får siste ordet. Hverken regn eller blest greier å ødelegge pakken, - den gåtefulle presangen, som jeg håper å få se åpne seg også neste år.
Plutselig og umerkelig, selv om jeg har sett etter titt og ofte, kneises det med nakken og jeg forstår at det er like før... Like før avsløringen, gjenfødelsen, gjentakelsen av det som var i fjor. Det tørre og tilsynelatende livløse og ørvesle frøet har som ved et under spiret og fått nytt liv igjen.
Så er den der - i all sin prakt - men med en diskret fremtoning i sin silkepapirlette og flortynne skjønnhet. Den er til for å nytes, så lenge det varer.
Etter en liten stund, tar vind og regn nådeløst tak og gjør de sarte kronbladene tunge. Lenge blir dråpende sittende og planten duver tungt - forsøker å beholde sin blekrosa pryd enda litt tid. Men så må den gi seg over. De rosa silkeflakene virvler sakte mot bakken, en etter en. De synker langsomt, som om de vil forsøke å motsette seg tyngdekraften, og med samme vemodige sirkulære bevegelser i vinden, som når det første høstløvet daler.
Men likevel er det DEN som får siste ordet. Hverken regn eller blest greier å ødelegge pakken, - den gåtefulle presangen, som jeg håper å få se åpne seg også neste år.
5 kommentarer:
Sånne valmuer så jeg som barn, men trodde nesten ikke de fantes lenger!
Veldig flott valmue, nydelig blomst, bare synd den står veldig kort...men kommer som oftest i flokk så da nytes denne vakre blomsten allikevell....
Valmuer er bare SÅ VAKRE!!!
hei hei :) kikar stadig innom for nye innlegg, ved denne turen vil eg sei at det ligg ein award med ei utfordring til deg på bloggen min :)
En helt nydelig vallmue.
Har sådd kvite eg. Dem kommer nå i blomst. Det er kanske litt seint. Men det er vakkert.
Hvor köpte du fröa til de plantene?
Flotte bilder og så vakkert skrivet.
Som å lese dikt eller prosa.
Nydeligt...
Klems Synnöve.
Legg inn en kommentar