Men her er det jo ikke sjø, men desto mer furu og fjell. Og bål er det ikke lov til å tenne. Så litt stusselig er det nok, så til trøst plukket vi oss så sommerlige buketter vi greide.
I steden for å kjenne på den kjølige vinden, nøt jeg skinnet i de hvite bjørkeleggene. Solen var gått ned men likevel ble stråler reflektert slik at stammen sto skimrende med sølvglans.
Jeg beundret de enkle, hvite valmuene mine.
Og at rosene nå ser ut til å stå klar til fullt flor snart- Totenviksrosen her.
De hemmelighetsfulle knoppene står lukkede og mystiske enn så lenge, men avslører seg nok om litt.
Nå skal jeg tenne lykter som erstatning for bålet og kanskje til og med fyre litt på peisen!
4 kommentarer:
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har også vokst opp ved sjøen, så på St. Hansaften var det bål og trekkspill, leik i fjæra (noen badet til og med), rømmegrøt og eggedosis...Men her jeg bor nå markeres den ikke i det hele tatt. Litt synd, kjenner jeg savner det litt.
Nydelig blomsterbukett du har plukket, flotte midtsommerblomster. Og så fine bilder fra hagen din. Likte så godt bildet av bjørkestammene.
Så godt at vi er to med de samme tankene!
Nei mange steder i landet markeres det nok ikke har jeg forstått etterhvert..
Jeg må si at jeg liker sjø best, skulle sendt deg et Norgesglass med litt saltvann i som du kunne ha luktet på...neida jeg bare tuller, sikkert flott å feire St. Hans til fjells også...
Nydelige bilder du viser!
Flotte bilder du viser:-)
Ha en fin dag i solen!
Legg inn en kommentar