Ulike planter - ulike personligheter!

Så ren og hvit er Blanc Double de Coubert, og har selskap av blå nyanser der den representerer ro og harmoni i blomsterbedet.

Det er som hun sier til meg, den lille og uunnselige Betty Bland: "Her er jeg, og se hvordan det hjelper når du gjødsler meg litt og klipper vekk grener så jeg får mer lys!" Den mystiske Cristata slås lett ut av regnet men gjør at man stadig vender tilbake til henne for å se hva hun kan avsløre under sine grønnkledte knopper.

Så er det den litt overlegne Bonica 82, som vet at hun slår alle hva angår rikholdig blomstring, så hun er nok litt dronning i bedet, og fullt klar over det!

Dokkerosen forsøker å konkurrere med de andre, men til tross for den sterke fargen og det blanke bladverket, kommer hun litt i bakgrunnen for sine mer frempå medsøstre.

Så har vi Louise Odier, som stilltiende viser seg frem, alltid fra sin beste side. Hun står der med sin skjønnhet og sin duft uten å være prangene, bare naturlig vakker.

På muren får Rouge Cardinal slynge seg fritt. Den utrolige, dyprøde fløyelsfargen virker magnetisk og man må bare se og beundre i lange drag.

Warzawska Nike viser seg også med blomsterflor og gir uttelling i fullt monn sammen med de hvite erteblomstene.

Og endelig i dag var de der: Papaver somniferium, som nikkende bekreftet for meg at det tross alt ble sommer i år også.

Morgenstund med blåbærspann, colaflaske og frisk skogsluft, en nydelig start på fridagen!... bare med unntak av at sauer antageligvis kobler bøtte og menneske med noe helt annet enn blåbær, så jeg ble overfalt av brekende og litt for nærgående firbente i skogen!


Blåbærbøtta fikk jeg reddet i siste liten!
Av og til trenger man dager der de eneste avgjørelsene er:

- hvilke steiner man skal velge for å komme tørrskodd over bekken


- hvilken rute man bør velge for å komme forbi de tette trestammene

-eller hvor det er best å gå i det bratte terrenget.

Mer komplekse problemer finnes ikke i skogen og etter en slik morgentur med rom for tanker og naturopplevelser (les: sau!) så er energilageret påfylt og man er klar for dagen. Egentlig burde det vært påbudt med en morgentur for alle hver dag!

Der veien deler seg

Veien deler seg ved melkerampa, og følger du grusveien videre kommer du til setra. Vi fikk bli med for å gi melk til Lilly, det minste av lammene, som var kommet til verden mye senere en planlagt.

Med det samme vi ropte navnet hennes, kom hun løpende mot oss, ivrig etter et av dagens fire måltider.

Det var godt å komme tilbake til setra, der jeg var på besøk som liten, og oppdage at den var så godt tatt vare på. Både bevisst og målbevisst har hun vært, den yngre generasjonen som nå har ansvar for gårdsdrift og seterhold.

Nytt og gammel er blandet, men med nennsom hånd og nøye utvalgte materialer og overflater, glir det nye sammen med det eksisterende interiøret. Den brune roseputen er ny fra en møbelbutikk, men ikke så lett å gjette det.

De tykke ullputene har trekk fra IKEA, men passer likevel harmonisk inn i den gamle sengen i seterhuset.

Speilet er så gammelt og bulkete i overflaten, at man ser fin ut selv om man ikke får stelt seg så mye på fjellferien, veldig praktisk! Den vakre, gamle ovnen er i bruk.

I kurven finnes garn i naturlige, plantefargede nyanser...

... og soverommet er rent og innbydende i seterblått og med hvite kniplinger.

Den gamle lampen henger fremdeles i de tykke stokkene.

Til og med skinka er på plass i taket.

Det er noe spesielt med det man kjenner igjen fra man var liten, og det som får lov til å bestå og videreføres inn i nye tider.

Det gir en ro og trygghet å se utover fjellandskapet og området der forfedrene har levd og arbeidet, og en glede å vite at familiens arv er i de beste hender.

To sider av samme smak?!

Har fått tak i min favorittdrikke og har ferskt brød, deilige og søte tomater, god olje og til og med lun kveldstemperatur på plass. Men hvorfor smaker ikke drikken like fantastisk slik som den gjør på en strand eller en liten fortauskafé? :mystisk:

Høyt henger de....

.... og så sure er de at selv fuglene ikke vil ha dem. Men de er så saftige og store og perfekte til syltetøy, safting og likør! De rødmende fristelsene er virkelig noe jeg liker å plukke, men de henger så høyt! Perfekte bær, så nære men likevel så langt unna. Rødmende frister de og nikker lokkende bak grønt bladverk

Klatreinstinktet kommer frem og jeg tar tak i det jeg greier med ben og armer.

Litt skummelt er det, så jeg benytter til og med kunnskapene fra redningskurset jeg hadde tidligere i sommer, og knyter meg fast til treet. Disse bærene skal ikke unnslippe meg!

Målet er nådd!

... og når man tilfreds kan skue på sin fangst og nikke anerkjennende til glassene som står på rekke og rad så er det verdt strevet og klatringen.

Psst: Jeg har kirsebærsyltetøy å by på i mørke høstkvelder om du kommer innom! :-)

Strykebrettfobi

I flere år har jeg forsøkt å få til å greie å kjøpe et strykebrett.

Det startet med at jeg fikk penger av bestemor, fordi hun mente at et strykebrett hørte voksenlivet til - og jeg er jo helt enig! Når du flytter hjemmefra må du stryke selv (og kanskje helst litt før)... Med penger i hånden gikk jeg fra butikk til butikk, men med uforettet sak. Det ene skrekkstativet var verre enn det andre, og overhodet ikke noe jeg ønsket meg, og iallefall ikke bruke penger på! Men jeg følte meg forpliktet til å lete videre.

Jeg har virkelig prøvd, det må jeg si... og endte til slutt opp med et stryketeppe til å legge oppå bord og legge bort igjen. Ikke så verst løsning.

Men bestemor er en veldig flink og hjelpsom stykedame, og vil helst stryke alle gardiner og duker når hun kommer på besøk. Jeg har hatt et forklaringsproblem på hvorfor jeg ikke eier strykebrett fremdeles.

Litt halvhjertet har jeg prøvd å se etter et jeg kan leve med, for det blir jo aldri utslitt heller, slik at man kan skylde på det for å kvitte seg av med det. Jeg har ikke tall på alle ruklete jernstenger med glorete stoff som jeg har sett. Alle har kunststoff med en merkelig, ubehagelig overflate. Noen har riktignok vært tøffe og retro, men likevel ikke noe for meg.
Men hva skjedde så?

Helt uten at hjernen var i finne-strykebrett-modus, stirret jeg rett på brettet som var ment for meg - det var følelser så varme som et dampstrykejern fra første blikk.

Treverket er solid og stødig, stoffet er tykt og lysebrunt, og godt å ta på. I den grad et strykebrett kan gi harmoni, så gir dette dét.

Foto: www.ikea.no

Det er strykebrettet for meg, og jeg har blitt voksen!

Snart eventyrfestival!

I morgen går Norsk Eventyrfestival av stabelen, og litt forberedelser i skogen må til... og sjekke at troll og tusser er på plass! Regnet høljet ned, så vi får tro det blir bedre i morgen... hverken skuespillere, musikere eller utstyret har godt av all nedbøren - og ikke publikummerne heller.

På vei tilbake ved det idylliske vannet skulle vi fotografere båten i sivet, men jammen har ikke nøkken lurt seg med på bildet også!

Vel hjemme fikk vi varmen i oss med varm mat og drikke, lys og varme på peisen :-)