Strykebrettfobi

I flere år har jeg forsøkt å få til å greie å kjøpe et strykebrett.

Det startet med at jeg fikk penger av bestemor, fordi hun mente at et strykebrett hørte voksenlivet til - og jeg er jo helt enig! Når du flytter hjemmefra må du stryke selv (og kanskje helst litt før)... Med penger i hånden gikk jeg fra butikk til butikk, men med uforettet sak. Det ene skrekkstativet var verre enn det andre, og overhodet ikke noe jeg ønsket meg, og iallefall ikke bruke penger på! Men jeg følte meg forpliktet til å lete videre.

Jeg har virkelig prøvd, det må jeg si... og endte til slutt opp med et stryketeppe til å legge oppå bord og legge bort igjen. Ikke så verst løsning.

Men bestemor er en veldig flink og hjelpsom stykedame, og vil helst stryke alle gardiner og duker når hun kommer på besøk. Jeg har hatt et forklaringsproblem på hvorfor jeg ikke eier strykebrett fremdeles.

Litt halvhjertet har jeg prøvd å se etter et jeg kan leve med, for det blir jo aldri utslitt heller, slik at man kan skylde på det for å kvitte seg av med det. Jeg har ikke tall på alle ruklete jernstenger med glorete stoff som jeg har sett. Alle har kunststoff med en merkelig, ubehagelig overflate. Noen har riktignok vært tøffe og retro, men likevel ikke noe for meg.
Men hva skjedde så?

Helt uten at hjernen var i finne-strykebrett-modus, stirret jeg rett på brettet som var ment for meg - det var følelser så varme som et dampstrykejern fra første blikk.

Treverket er solid og stødig, stoffet er tykt og lysebrunt, og godt å ta på. I den grad et strykebrett kan gi harmoni, så gir dette dét.

Foto: www.ikea.no

Det er strykebrettet for meg, og jeg har blitt voksen!